Regler for behandling av krigsfanger

Behandling av krigsfanger skulle rettslig sett følge internasjonale retningslinjer. I Genèvekonvensjonen av 1929, artikkel 2, var reglene for behandling av krigsfanger fastsatt slik: “Krigsfanger (…) skal til enhver tid behandles med humanitet og beskyttes, særlig mot voldshandlinger, forhånelse og offentlig nysgjerrighet. Represalier likeoverfor dem er forbudt.“

Tyskland hadde ansvaret for krigsfangene i Norge. Tyskland hadde forpliktet seg til å etterleve de internasjonale bestemmelsene. Men Sovjetunionen hadde ikke godkjent (ratifisert) avtalen, og den sovjetiske regjeringen mente den ikke var bundet av noen mellomfolkelig avtale med hensyn til reglene for krigsfanger. Tyske myndigheter nektet derfor at sovjetiske krigsfanger mottok hjelp fra Røde Kors.

Konvensjonen av 1929 forpliktet statene til å gi fangene en human behandling. Avtalen inneholdt ingen presisering av hva dette innebar. Den nøyde seg med å slå fast at krigsfangene skulle behandles med medmenneskelighet. En forbedring av konvensjonen ble ikke foretatt før etter krigen.