Norske hjelpere

Den norske befolkningen hadde sympati og omsorg for de mishandlede fangene. Mange ga mat og klær til fangene, oppmuntret dem med et smil og viste at de var deres venner. Mange hjalp fangene med stor fare for eget liv.

Major Leiv Kreyberg var blant de første i 1945 som fikk se hvilke forhold krigsfangene hadde vært utsatt for i Nordland: «Under hele krigen hadde befolkningen i disse distriktene sett fangetransporter komme og gå, sett de fillete, sultne og elendige krigsfangene, og konstatert massedødsfallene, dels av sykdom, dels av myrderier».

Eli Holtsmark var tolv år under krigen. Synet av fanger i leiren ved sykehuset i Bergen gjorde sterkt inntrykk på henne: «Vi krøp framover til vi kom til gjerdet. Der sto fanger, grå uniformer, tynne og medtatte, men veldig blide. Mat ble smøget inn under den solide fangenettingen. De tyske vaktene så det godt, men lot det passere. Vi så på fangene spise matpakkene med tydelig glede. Fangene så gamle ut, med grimet, grå og rynket hud. Sterke, slitte hender. Men øynene var unge, så vennlig og glad på oss. En gang jeg listet mat under gjerdet, kom en stor hånd fram og det ble et håndtrykk. De tyske vaktene lot det stilltiende skje. Vendte seg halvt bort med vennlig kroppsholdning. Det utviklet seg en vane med å komme med mat».

I Ålesund var malermester Johan Hjelmeland en god hjelper for de sovjetiske krigsfangene. Han forteller om synet av den første gruppen på 200 sovjetiske krigsfanger som kom til byen i julen 1942: «Det var bitende kaldt, og fangene hadde bare noen filler på kroppen. På beina hadde de strie. Enkelte av dem var blitt sjuke, noen ble lempet på land som planker. Da de skulle stille opp til mønstring, var mange av dem så medtatt at de stupte. De som ikke klarte å reise seg igjen, ble slengt på en lastebil og kjørt bort. Det hele var opprørende og grusomt, og jeg lovte meg sjøl at her må hjelp til, sjøl om jeg skal tigge resten av mitt liv».